Håpe sammen

Av Elma Mustajbegovic, grafisk designer og adm.medarbeider i Espira

Møtet med Afrika og Zimbabwe er noe helt spesielt. Det er mennesker overalt – ofte i skyggene under de store og flotte jacaranda trærne. De går i veikanten og gjerne midt i veien også. Her er det ingen hensyn som tas når man kommer kjørende, de flytter seg dog akkurat i tide. Mange selger ting, mat eller andre varer – hele dagen. Hvor går de på do? Har de vann? Hvor mange timer sitter de der? Hva spiser de? Spørsmålene er mange.

Det sitter folk bak på plattingen på pickupene – gjerne alt for mange om gangen. Damer bærer ting på hodet, og da snakker vi store og tunge ting! Ofte med små barn festet både foran og bak. Det er imponerende å se, og jeg blir alltid like lamslått.

Utenfor byen, langt ute på landsbygda finnes vår barnehage. En oase midt oppi alt kaoset i landet. Vi har sett hvor noen av barna bor og møtt noen av foreldrene. Det er svært vanskelig å ta innover seg hvordan de bor og lever, og faktisk hvordan de overlever. Med et barn i barnehagen vår avlaster det i hvert fall de mest sårbare familiene. De slipper å brødfø en mindre. Har du to, eller tre barn, kan du engang forestille deg hvordan det er? Å ikke ha hverken arbeid eller mat. Litt arbeid gir kanskje litt mais som betaling. Men arbeidet er ikke å ta for å gitt. Man må aktivt oppsøke det. Det treffer meg at arbeidsledigheten i landet er på nær 90%, men likevel er alle sysselsatt på noe vis, stort sett er det uorganisert sysselsetting for å overleve. Disse menneskene er hardtarbeidende.

Det er mange kontraster i Zimbabwe med de tørre slettene og de frodige grønne farmene. En blanding av små hus laget av diverse materiell, telt og jordhytter, og vanlige større hus i betong med gjerder rundt hele, vitner til ulikhetene.

Menneskene vi har møtt er svært varme, åpne og imøtekommende til tross for situasjonen de er i. Et smil sier mer enn tusen ord, og her er det så mange smil! De hilser oss og takker oss, det varmer. «Tatenda» sier de mens de klapper hendene sammen. Det er en vanlig måte å takke på her. De viser oss stolt husene deres, det er veldig ryddig – og de fremstår alle som velstelte. Barna er fantastiske. De har de blideste smilene du kan forestille deg. De vil hilse på oss, leke med oss, ta på håret vårt og kjenne på huden vår. De er glade og nysgjerrige barn.

Det sitter mange dype sår i dette landet, en historie som er svært uheldig. Landets innbyggere er i en håpløs situasjon. Utfordringene kan dessverre ikke løses over natten, og noen undres om det noen gang kommer til å bli bedre, men de fleste har håp.

Utdanning er nøkkelen til suksess for en fremtidig generasjon som skal føre landet videre. Som en av lederne for FSP programmet i SOS-barnebyer Zimbabwe sa; «utdanning er alt, hvis du gir utdanning til et barn kan ingen ta fra de det». Og de er egentlig gode på dette området. Læreplanene er tilpasset fremtiden og er foran sin tid. Men foreldre har ikke råd til å sende barna på skolen, og det er ikke nok hverken barnehager eller skoler i de mest sårbare områdene. Her kommer bistandsarbeidet inn, og vårt samarbeid betyr så utrolig mye for innbyggerne i området rundt barnehagen. Tenk at uten den støtten våre foreldre og ansatte gir så hadde dette aldri eksistert. Disse 140 barna hadde kanskje bare oppholdt seg utenfor jordhyttene sine dagen lang. Kjenn litt på det. Her hører vi stadig hvor takknemlige de er, og hvor stort dette faktisk er. De sier til oss; dere forstår kanskje ikke hvor stor innvirkning dette har, men den er enorm. Det treffer i hjertet.

Det er ingen tvil om at dette er en langsiktig investering i barns fremtid, landets fremtid og som styreleder i SOS-Zimbabwe sa til oss; «dette er en investering i en endring som dere får være med på. Alle begynnelser har en slutt, og dagens situasjon i landet skal en dag ta slutt i vente av bedre tider.» Vi må fortsette det gode samarbeidet med SOS-barnebyer, og vi må håpe sammen.